Jeg begynner å se det nå. Etter å ha sett glimt av det, korte glimt opp gjennom årene, men oftere og mer nå i det siste. Hva er det jeg ser? Jo, Guds generelle vilje og plan med våre liv.
Han jobber i det stille, i det skjulte. Hans skatter finnes i mørket, og rikdommene Hans er gjemt på skjulte og hemmelige steder. I det stille, i det skjulte, der arbeider Han. Der inviterer Han meg til å joine Han.
Han jobber innenfra og utover. Han jobber motsatt, bakvendt og opp-ned av hva vi tror er riktig. Han jobber ut fra hjertet vårt. Han ønsker å gi oss Sitt paradis, men det er på innsiden.
Guds rike er inni dere, sier Han. Og jeg har lett og lett, på åpenbare og lyse steder, uten å finne noe. For det er på mørke, skjulte steder Guds rike befinner seg. Her inviterer Han meg til å leve. Komme Hans rike. I mitt hjerte, i mitt indre. Mitt indre paradis.
Vi vil stort, bredt, vidt. Så alle kan lese, se, kjenne, føle, høre, merke, takke. Men Gud vil stille, skjult. Nabo til nabo, venn til venn, bror til søster, mor til datter, sønn til far, kollega til kollega. Fremmed og bekjent, liten og stor, naken, kald, varm, fengslet, bundet, sulten, tørst. Den som kommer vår vei. I det små, i det stille, i det skjulte, her er vår store, allmektige Gud.
Mine evner, talenter, gaver, karaktertrekk og personlighet. Alt vil Han bruke, hvis vi tillater, ser, aksepterer og lytter. Ja, til og med mine feil, mangler, tabber og ufølsomhet kan Han virke gjennom. Han setter opp møter for oss, men ofte møter vi ikke opp. Vi vinker, sier hei, unnskylder oss og haster videre. Det er i møtene Han vil virke gjennom oss, ut fra våre hjerter, i vårt indre.
I det stille, i det skjulte.
Skattene er i hverdagen, i de korte øyeblikkene vi ikke tenker over en gang. Her formes vi. Her går vi i livets skole, og Guds skole. Vår misjonsmark er vår familie, vår vennekrets, i våre møter med bekjente, fremmede, butikkdama, fuglen med brukket vinge. Misjonsmarka vår er urettferdigheten vi finner langs vår vei, som vi kalles til å gjøre noe med, om enn kun en bønn.
Vi kan fremme rettferdigheten ved våre liv, hva vi velger. Vi kan velge å leve enklere. Gud kaller oss til å leve der vi er, med det vi er.
Smått om senn begynner jeg å skimte Guds enestående storhet i det små. At det er godt nok for meg også. At i stedet for å skrive en bok, kan jeg skrive et brev. I stedet for å preke foran tusener, kan jeg lytte til en venn.
I stedet for å bli verdenskjent fotograf, kan jeg gi et bilde til en bekjent, som taler mer enn tusen ord. Jesus tjente og underviste tolv, og nå er det knapt noen igjen som ikke har hørt om Jesus. I det små, det stille og i det skjulte. Der befinner Guds rike seg. Der brer det seg utover.
Jeg begynner å se. At mitt strev om et kall, frivillig tjeneste der ute, min klage over å ikke være et Guds redskap, nettopp forblir et strev og en klage. For Gud er i hverdagen min, der jeg minst venter det. Han er i det stille og det skjulte, der jeg leter sist.
Det vi forakter, det setter Han høyt. Det vi ser ned på, det opphøyer Han. I det stille, i det skjulte, i det lille.
Så blir det mulig å leve livet likevel. Det livet jeg har forsøkt å rømme fra, fordi det er så skjult, så lite, så stille. Så utbetydelig, så uviktig. Men Gud virker gjennom det svake, det ubetydelige, det lille, stille.
12.10.11
