Guds frelsesplan

Mennesket fikk i begynnelsen, i Eden, i paradis, der hvor ingen synd, sorg eller død fantes, velge om de ville stole på Gud og elske Han.

De valgte å gå sin egen vei.

Dette livet kan vi, hver eneste en av oss, velge om vi vil elske Gud og stole på Han, for så å komme tilbake til paradis, der ingen sorg, synd eller død finnes.






Bildetittel: Salvation
Av: Poornika Gunewardena



Bibelen er en stor bok, med innledning, hoveddel og avslutning, som forfatterne umulig kan ha hatt oversikt over da de skrev de ulike bøkene og brevene. Gud står som Forfatteren av Bibelen. Og Bibelen handler om at Gud fører Sitt folk tilbake. Eller som Anne Margrethe Saugstad skriver det: - Virkeliggjørelsen av Guds frelsesplan for hele verden.

Det begynte med to, som ble skapt inn i den perfekte verden. Gud valgte Adam og Eva, til å elske Han og stole på Han. De valgte å bryte ut, ut av fellesskapet med Gud.
Gud snudde derfor på flisa, og nå kan vi velge om vi vil tilbringe livet vårt med Gud, og til slutt få den nåde å få leve i et paradis med Herren, der sorg, død og synd ikke finnes.

Gud valgte først, og menneskene brøt ut. Nå har Gud latt et valg gå ut til hele menneskeheten om at alle er invitert inn til festen. Han drar på oss, og vi må ta et standpunkt. Uten Gud, kan vi intet gjøre. Uten at Gud drar på oss, kan vi ikke bli frelst. Men når Gud drar på oss, må vi velge å takke ja, eller takke nei.

Vi skal tilbake der det begynte. Ikke nødvendigvis i samme hage. Men dit hvor ingen synd, død eller sorg finnes. Og Gud har skrevet boken som forteller oss hvordan Han har planlagt dette fra begynnelsen.

Det er som om vi var frie, men valgte å bli fanget. Og mens vi er fanget, kan vi velge om vi vil bli frie, når vi får spørsmålet om vi ønsker det.

Så mange skjønner ikke at de er fanget, og skjønner ikke hva det er de blir spurt om. De mener det bare er tull at de er fanget, og vil fortsette å leve som før. De ser ikke, de hører ikke, de forstår ikke.

Gud startet med to, de ville ikke. Nå går Hans kall ut til hele menneskeheten, for Han vil at det skal "avsluttes" med et utellelige tall. - Så mange som stjernene på nattehimmelen, så mange sandkorn som på stranden - slik skal din ætt bli.

Bibelen starter med innledningen om paradis, og de første menneskene som levde i fullstendig harmoni, inntil de ønsket å styre showet selv. Da satte Gud i gang et frelsesverk, som begynte med Abraham, Isak og Jakob, fortsatte med Josef, Moses og de store profetene, før det store klimakset i fortellingen, om Jesus og korset, som vender hele historien. Boken ender med et kjempeslag, hvor seieren allerede er vunnet, og vi som velger å si ja til Guds kall i dette livet, får komme hjem der sjelen får hvile, der synd, sorg og død ikke eksisterer.

Gud valgte to mennesker, Adam og Eva, og for en stund ville de. Men en dag tok det slutt, og siden har Gud kalt mennesker tilbake til paradis, og en dag skal det fylles opp med liten og stor, like mange som sandkornene på den største stranden i verden.

Vil du være med, til det stedet der død, sorg og synd ikke finnes?

Hvor ofte skal Gud takkes?

Så mange ganger som det er sand

på havsens bund, på flodens strand,

som der er blommer på eng om våren,

som der er dråper av blod i åren,

som der er stjerner på nattens hvelv,

som jeg har syndet mot Gud, jeg selv,

som der i skogen er bar og blader,

som der er torner i nypehekk,

som der er småfisk i sten og bekk,

som treet kløves kan ut i splinter,

som sneens flokker i barsken vinter,

så mange ganger som det er mygg

om sommerkvelden på flodens rygg,

som der om høsten er sorte kråker,

som der er aks på en vakker åker,

som der er penger i Engeland,

som der er gnister i ildebrann,

som der i kummerens barnm er tårer,

som der er spørsmål om råd hos dårer,

som der er taksten på Kongens slott,

som man har venner, når det går godt,

som der er bølgende gress på marken,

som der var levende dyr i arken,

så mange ganger, og glere med,

skal Gud lovprises i evighet.

Amen

(Henrik Wergeland, 1833)

Morgendis i september

Tidlig om morgenen, når jeg reiser til Vikersund på jobb, får jeg oppleve morgendisen, som er så nydelig.


Herre, om morgenen hører Du min røst. Om morgenen vil jeg stille meg framfor Deg og se opp mot Deg. -Salme 5, 4

Langs veien..

... Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. - Fil 3,13 

 Langs veien glemmer jeg det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. 

  Å glemme: - ikke tenke mer på det - ikke dvele ved det - ikke plages eller smertes ved det - Ikke bekymre seg over det - Ikke la det forstyrre - La det lligge, gå, forsvinne - Gå videre 

  Å strekke seg ut: - tenke på det - dvele ved det - jage etter det - glede meg over det - se framover - sikte forover - ikke se bakover - ha blikket festet framover Dette handler, slik jeg ser det, først og fremst om tankelivet vårt. Å glemme det som er bak er å skynde seg å legge det vekk i hodet, snu seg vekk fra det. Å strekke seg ut etter det som ligger foran er å tenke på det som ligger foran. 

 FRIHET 

  I dag ble dette litt tydeligere for meg. Jeg har tatt min tante Elisabeths råd om å dvele ved dette bibelverset, og dagens meditasjon, tenking og skriving rundt verset har gjort det tydeligere for meg hva det betyr. Og ikke minst hvilken frihet Herren ønsker å gi oss gjennom dette bibelverset. Hvis jeg får lov å glemme det som er bak - så kan jeg slippe selvpining og selvplaging, slippe å bekymre meg i hjel over dumme ting jeg har gjort eller sagt, slippe å angre meg selv ned i kjelleren, og kunne gå videre etter tabber og feiltakelser. Jeg kan glemme, legge bak meg, slutte å tenke på - alt det vonde som er bak, og strekke meg ut etter det som ligger foran. Gripe tak i det, tenke på det, vende fokuset framover, framfor bakover. 

 UFORANDERLIG 

 Det som er bak kan jeg ikke forandre. Gjort er gjort, sagt er sagt, tenkt er tenkt, opplevd er opplevd, osv. Det eneste jeg kan forandre er framtiden. Det hjelper ikke å dvele ved det som er sagt, gjort eller tenkt. Det hjelper ikke å angre på det, tenke på det, bekymre seg over det eller plages ved det. Nå snakker jeg ikke om uoppgjort synd, eller ting du skal be andre eller Gud om tilgivelse. Jeg snakker om å dumme seg ut, å gjøre en feil, en tabbe, å gå på trynet så alle ser det, glemme bursdager etc. Jeg skal ha fokuset på det som ligger foran, ikke på det som er bak. "Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike." - Luk 9,62 Det som er bak- ER! Det som ligger foran- LIGGER! Det som er, er. Det kan en ikke forandre. Det står støtt, urokkelig. Det som ligger, svever. Det er på vei, det kommer. Det er noe en kan ta imot, strekke seg ut etter. Hvis jeg skal se bakover hele tiden, eller gå bakover, kommer jeg meg ikke videre. Da stagnerer jeg. "Jeg jager mot målet ..."- Fil 3,14 Vi skal jage mot målet. Målet er ikke start. Målet er foran oss. Derfor må vi hele tiden jage framover, strekke oss ut etter det som ligger foran. Det som er bak oss er der uansett hva vi gjør, tenker eller ser på. Vi er alle vandrere på en og samme vei. Denne veien kalles LIVET. Vi kan ha forskjellige mål, himmel eller fortapelse. Og vi kan ha forskjellig tid på denne veien. Noen dør tidligere enn andre. Men alle vandrer vi på veien. Men på veien er vi også alle sammen på forskjellige "stadier". Det handler om modenhet som menneske, og det handler om den åndelige utviklingen, den veksten som går nedover, en åndelig modning. Altså: åndelig modning og menneskelig modning. Og her er vi alle på forskjellige plasser. Vi skal glemme det som er bak, og strekke oss ut etter det som ligger foran. Men noen av oss, eller kanskje alle en eller annen gang, går bakover, eller vi snur ryggen til forover, og begynner å gå baklengs inn i framtiden, med blikket på fortiden. Jeg vet jeg har gjort det. Men som meg, tror jeg vi alle gjør det i uvitenhet. Alle står på stedet hvil noen ganger. Mens andre blir stående stille i mange år, kanskje resten av livet. Problemet med å gå baklengs framover, er at vi ikke kan se hva som kommer mot oss, det vi skal strekke oss ut etter. Istedet rammer det innimellom hodet vårt og vi får oss et slag. Og først etterpå ser vi, når det har blitt fortid, og dermed er, og ikke kan forandres eller gjøres noe med, at det ville vært godt for oss. Det hender vi løper tilbake og prøver å løfte med oss steinene, eller flytte på trærne, men har det passert den kryssende linjen mellom oss og framtiden, så er det foreviget, forsteinet, blitt til saltstøtte om du vil. Det eneste vi kan forandre er vårt syn på det. Vårt bilde av det. Våre tanker og holdninger rundt det. Hvis du vil fortsette med meg i dette bildet... Se for deg at det vi strekker oss ut etter, det som ligger der foran, er svevende sølvfat med gaver til oss fra Gud. De ligger i lufta, og når oss, og tar vi ikke imot det - kan det sveve videre inn i fortiden, der de blir til saltstøtter, umulige å rokke. Tenk deg nå at du går baklengs framover, og ikke ser, ikke strekker deg ut etter det som ligger foran, men du er opptatt av det som er bak, det som er forsteinet. Og så kommer sølvfatet med gode gaver susende over hodet ditt, og du ser det ikke før det er for sent, fordi du var for opptatt med å se tilbake. Eller det som enda verre er - tenk deg at dette susende, svevende sølvfatet dunker deg rett i bakhodet, fordi du ikke så det komme rett mot deg. Og før du rekker å tenke, har sølvfatet blitt til en saltstøtte som er bak. Nå må jeg også skynde meg å si at disse sølvfatene med gode gaver fra Gud kommer støtt og stadig, så man også i dette ikke trenger å se bak, men strekke seg ut etter det som ligger foran!;) - men det ville jo være trist å ikke kunne få det som kommer, fordi man er for opptatt med det som er bak? Nå tenker jeg hovedsakelig på sår, når jeg tenker på det vi ser tilbake på. Sår, skader, dårlige og vonde erfaringer og minner. Jeg har gjort min del av å å se bakover. På noen måter usunne, på andre måter sunne. For jeg tror at det er viktig å løfte på steinene mens vi går framover, og se hva som ligger under der. Men ikke løpe tilbake og løfte og løfte, og aldri gå videre. Min prosess med å bli ferdig med fortiden var å fortelle livshistorien min til en sjelesørger, og føle på det som kom opp når jeg fortalte. Mange undertrykte følelser kom fram, og med det ble det forløsning og frihet. Dette var forresten ikke så enkelt som det kan høres ut som, og det var ikke gjort på et par timer. Men jeg tror dette er viktig for å bli et helere menneske, og og for å utvikle seg som medmenneske, samtidig som det åpner opp for Gud på andre måter enn før. Jeg tror at Guds helbredelsesmåte når det kommer til sår er å fortelle og føle - med en sjelesørger. (En god sjelesørger!) Men jeg tror at denne måten er å gå framover, å strekke seg ut etter det som ligger foran, selv om man snakker om det som er bak. For dette bidrar til å løfte blikket vekk fra det som er bak, til det som ligger foran. Det er jo en grunn til at vi ser bakover! Og vi kan trenge hjelp til å legge det bak oss, før vi kan snu oss og få forover istedetfor baklengs. Å glemme det som er bak, og strekke seg ut etter det som ligger foran. Man kan ikke forvente framtidens gleder når man har blikket festet i fortiden. "Ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden" - Kol 3,2 Tenk heller på det som ligger foran, enn det som er bak. Det går på sår fra fortiden, tabber og feiltakelser. Det går på det en sier, tenker, gjør, hører, opplever, ser, lukter, smaker og føler. "Og jeg makter alt i Kristus - Han som styrker meg. - Fil 4,13 Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse - Hebr 12,1-3 Foto: Trine Kvalnes