lørdag 29. mai 2021

Rydde ut av vei eller rydde vei?

Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å holde rådslagning om hvordan de skulle få ryddet ham av veien. Mark 3,6 

 Vår kjære Jesus kom til jorden som et menneske, for å redde oss ut av synd og elendighet. Han gav avkall på Sin guddommelighet og kom i menneskets skikkelse, for å gi, tjene, hjelpe og helbrede. Og så blir Han møtt av forakt og misunnelse, ondskap og hat. 

Her er Han som har skapt dem – og de som faktisk skylder Jesus alt, både alt i sitt liv og livet selv – og så vil de ikke ha noe med Han å gjøre, og i tillegg går de ut av sin vei for å rydde Han av veien! Det er vondt å tenke på at vi mennesker tok imot vår Skaper på denne måten. 

For en kjærlighet Jesus må ha, som faktisk kommer til et så utakknemlig og ondskapsfullt folk! La oss ikke rydde Jesus ut av veien, slik fariseerne og herodianerne gikk ut av sin vei for å gjøre, men heller gjøre som døperen Johannes; gå ut av vår vei for å rydde veien for Han, både i våre liv og i andres liv. La oss heller rydde ut av veien alt som ikke er av Kristus! 

La oss gi Han rom i våre liv og i våre hjerter, i våre tanker og i våre gjerninger. La oss forenkle våre liv så Jesus kan få enda større plass. La oss slutte å dytte Han ut i grøfta og rydde Han ut av veien, men heller ta imot Hans invitasjon til å gå sammen med Han på veien, og la Han gå foran oss og lede oss. 

Bønn
 Kjære Jesus. Hjelp oss å rydde veien for Deg i våre liv og i våre hjerter. Vis oss de områder vi har ryddet Deg ut av veien, og hjelp oss å forenkle våre liv så vi rydder plass til Deg. Jeg tar imot Din invitasjon til å vandre sammen med Deg og lar Deg gå foran meg og takk for at Du leder meg. I Jesu navn, Amen.

mandag 24. mai 2021

Menigheten med en vissen hånd


Han gikk igjen inn i en synagoge. Der var det en mann som hadde en vissen hånd. (…) Han sier til mannen med den visne hånden: Reis deg og kom hit fram! (…) Så sier han til mannen: Rekk hånden ut! Han rakte den ut, og hånden hans ble frisk igjen. Mark 3,1-5 

Jesus går inn i en synagoge, og der ser Han en mann med en vissen hånd. En vissen hånd; det er begrep jeg ikke har hørt i bruk i dag, men jeg ser for meg et lem uten liv, døde nerver, en lammelse. Hånden kan ikke brukes til noe, den henger og slenger. 

 Er ikke dette et godt bilde på dagens Menighet tro? ;) Hånden har visnet. Den hånd som rekker ut sin hånd i kjærlighet. Den som rekker ut hånden til de fattige, de nødlidende, de ensomme, de hjelpeløse, de trengende. Jovisst samler vi inn penger til nødlidende, jovisst sender vi ut misjonærer og evangelister, jovisst skriver vi under på underskriftskampanjer, gir tiende, og deler ut av vår overflod til u-land. Og visst finnes det noen nerver i hånden som er mer levende enn andre. Absolutt! Men som en helhet tror jeg Menigheten i dag har en vissen hånd. Vi har fortsatt bein å gå med, rygg som holder oss oppe, og nakken som holder oss sammen med Hodet! Men hånden vår er vissen.

Menighetens visne hånd
Menighetens visne hånd tror jeg i stor grad handler om håndsrekningen til lokalsamfunnet. Vi kan være gode på å hjelpe de på andre siden av jordkloden, med penger, brukte klær og ting, etc – for det berører oss ikke helt personlig. Vi kan få unna vår gode gjerning på søndag, i kollektbøssa, på talerstolen, på scenen eller i kirkekjøkkenet. Men resten av uka er vi fri fra slike gode gjerninger. Jovisst prøver vi å være lys og salt i verden, men vi har så dårlig tid. Vi har så vidt tid til vår egen familie. Og dette er ikke for å gi noen noe dårlig samvittighet. Min hensikt er bare å dele noe jeg så da jeg leste dette verset. Menigheten har en vissen hånd. Den rekker seg ikke ut lenger, den er ikke aktiv, den har visnet. Selv de nervene som er levende blir hemmet av de nervene som er i klem eller som har visnet fullstendig. Det er tungtrådd arbeid for de levende nervene å få i gang en ellers lam hånd, om ikke umulig.
 
Downsizing
Menighetens visne hånd smittes over til våre hender, og våre hender visner også. Livet ebber ut i hendene våre. Møtene våre ligner mer en klubbaktivitet enn det levende livet en organisme skal ha. I stedet for vissen må den være frisk, aktiv og levende. Og hvordan ser det ut i det praktiske? Jeg kan ikke ramse opp alt, men to ting som ligger meg på hjertet ønsker jeg å nevne. Og det kan kokes ned til ett ord egentlig; downsizing.
(Og for de som ikke er kjent med dette amerikanske begrepet, så blir det direkte oversatt med nedbemanning eller forminsking, men ingen av dem dekker egentlig betydningen noe særlig godt.. Downsizing kan ses i trenden med å kvitte seg med alt man ikke egentlig trenger, og mange går også ned i størrelse på hus, for å få mindre å vedlikeholde og rengjøre – for å skape mer tid og energi til det som er viktigere i livet. Vi snakker om en minimalisering, en minimalistisk livsstil, å eie færre eiendeler og gå ned i størrelse på hjem. Mange flytter i dag inn i minihus eller i campervans (biler omgjort til bobiler)og kvitter seg med alt unntatt det helt livsnødvendige. Jeg tror at Menigheten har mye å lære av denne trenden.) 

Forenkling i Menigheten
 Vi må tilbake til det enkle! Det ene er at det rene, uforfalskede Ordet må tilbake og inn i Menigheten. Jeg tror at en downsizing av våre møter er ett viktig aspekt; ved å rydde bort alt uviktig, overflødig, alt underholdningsbasert som er der for å tilfredsstille kjødet! – og heller rette mer tid til å lese fra Bibelen, og ha utlegning av bibelversene i kontekst og med undervisende hensikt! Gi ut Ordet som maten, den ordentlige næringen vi trenger og forklare oss hvordan vi praktisk bruker Ordet i våre liv og i vår hverdag.

Forenkling av våre liv
Det andre er at vi trenger en forenkling i våre liv, at vi må downsize i våre hverdagsliv også, så vi rydder av tid og plass til det viktige her i livet – nemlig relasjoner! Downsizing av alt som skaper tidsklemma. Det kan bli hard prioritering, og man kan til å begynne med føle at man går glipp av ting, eller at barna mister noe vitalt om de ikke kan gå på alle aktivitetene hver uke.. Men det å bruke tid med mennesker fremfor aktiviteter er viktigere, spesielt i Guds rike. Det er jo bare mennesker vi får med oss inn i himmelen! Og et vers jeg kom til å tenke på; For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette livet og for det som kommer. 1.Tim 4,8
Barnas aktivitet eller våre egne aktiviteter er som kroppslig øving; ja, det er jo litt nyttig, men ikke så nyttig som gudsfrykt. Og hva mener vi med gudsfrykt? Det betyr blant annet å ære Gud med våre liv, slik at vi lever et fokusert liv, sammen med Han, og at vi tjener Ham med våre hjerter, og elsker Gud og vår neste.

Hva er Norges kanskje aller største behov? 
Våre naboer, kollegaer, venner, familie og menighetens medlemmer trenger oss, spesielt de som er enker/enkemenn, enslige og ensomme. Vi lever i et land som ikke har de samme behovene som u-land. Men det behovet vi har her i Norge er nettopp inkludering, noe vi er fryktelig dårlige på! Ja, er du ikke enig i det? La oss bare innse det først som sist! Hvor mange enslige og ensomme sitter det ikke i kirkeraden eller i menigheten din, som ikke har egen familie, men som ikke inviteres til din families årlige hyttetur, fredagstaco, eller bursdagsfeiringen nede ved vannet? Eller hva med naboen som i og for seg har det fint, har familie og jobb og ser ut til å klare seg helt fint, men som annenhver uke svetter som en gris mens han klipper den store hagen med sin 20år gamle gressklipper uten motor, mens du vinker til han fra andre siden av veien på din fancy nye traktorklipper, med et bredt glis uten enten å ikke ense en tanke på at naboen ikke har råd til noe slikt, eller at du er så gniten at du ikke verken vil bruke de 3 minuttene det ville tatt deg å klippe gresset hans, eller å lånt bort traktorklipperen din i 5 minutter. Vi har den 52år gamle enka som er blitt ufør med et lekkende tak, og ingen ekstra penger til å leie inn fagfolk, så hun forsøker sitt beste med å tette taket selv, og slår seg både her og der i forsøket, og det blir ikke bedre, for muggen er innelåst mellom bjelkelaget, fordi hun kan ikke dette. 10åringen som blir mobbet på skolen, som gruer seg både til å gå på skolen og til å komme hjem til foreldrene som tilsynelatende ser ut til å ha alt på stell, men du ser på ansiktet til ungen at ikke alt er som det skal, men du feier det av deg med å tenke at det ikke er din business. 17åringen som har begynt å ruse seg fordi hun vil henge med de kule og få seg kjæreste, for ingen bryr seg om henne, mens hun i rusmiljøet blir sett, eller tror i alle fall at hun blir sett. Så har vi 77årige Karl som sitter ved kjøkkenbordet alene i ensomhet hver dag, som slår på dagsrevyen og følger med med drøsige øyne, som får et smil av menigheten på vei inn til en stol i menighetslokalet og en fem minutters prat på vei ut av møtet, men som resten av uken verken hører eller ser noe til menigheten. Og så må vi ikke glemme den hyggelige kontordamen på jobb, som alltid smiler og ser ut til å ha et lykkelig liv, som skjuler all sin smerte, og fordi ingen egentlig spør henne om hvordan det virkelig går med henne, får ingen vite at hun går med selvmordstanker og er dypt deprimert.

Å dele et møte versus dele liv

Vår hånd har visnet. Menighetens håndsrekning har visnet. Hånden rekker seg ikke lenger ut til våre nærmeste og de vi omgås i hverdagen. Vi er ikke lenger et levende fellesskap. Vi er bare blitt en klubb, en organisasjon som har styremøter og klubbaktiviteter, satt på spissen! Vi er blitt inaktive i Menigheten og i våre hverdagsliv. Vi har sluttet å rekke ut hånden vår til de som trenger det, men som ikke ser ut til å trenge det. Å dele et møte – versus å dele et liv; Jesus delte liv, Han ga av Seg Selv, og når Han underviste i synagogene tok Han Seg tid til å se den enkelte som trengte Han, så som denne mannen med den visne hånden. Å gå på møter samtidig er ikke fellesskap! Det er ikke stort fellesskap å skryte av når alt fellesskapet man har er en fem minutters prat etter et møte en gang i uken, og de personene varierer fra gang til gang, slik at det kan gå et halvt år mellom hver gang man har pratet med den ene personen. 

Brødsbrytelsen og samfunnet
Fellesskapet er å bryte brødet sammen, og jeg tror ikke et lite nattverdsmøte på slutten av en gudstjeneste er det fellesskapet Jesus siktet til.
Han sier i Åp 3,20: ”Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg.
 Jesus sier til oss; reis deg og kom hit fram! Som Menighet og som menneske må vi reise oss og gå frem til Jesus. Jesus sier til oss; Rekk hånden ut! Vi må altså begynne å rekke ut hånden vår! Ikke bare smile, men bry oss. Ikke bare slå av en fem minutters prat, men invitere inn til et måltid. Når vi har smilt noen ganger, kan vi begynne å si hei, når vi har sagt hei noen ganger, kan vi begynne korte samtaler, og når vi har gjort det et par ganger, kan vi invitere dem inn i våre liv, inn i våre hjem, inn i våre aktiviteter og vår ferie, alt etter som er passende selvsagt, i følge Guds Ord. Vi skulle blitt mer rause med tiden vår, med livene våre, med hjemmene våre jo nærmere Jesus vi lever. Legg vinn på gjestfrihet, for ”Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det. ” Hebr 13,2. Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet! Rom 12:13 (Vær snill og les bibelversene jeg henviser til i konteksten sin, så ingenting blir tolket feil) 

Om dere har kjærlighet til hverandre...
 Når vi begynner å rekke hånden vår ut, blir den frisk igjen. Jesus helbreder! Han gikk inn i synagogen og la straks merke til mannen med den visne hånden. Han legger også merke til vår visne hånd, og Han ser oss, og vil gjøre den frisk igjen! Vi må bare ganske enkelt reise oss, komme frem til Jesus og rekke ut vår hånd. Vi skal først være med Han! Komme til Han! Det er det ene viktige for Jesus. Men resultatet og konsekvensen av å komme frem til Jesus er at vi vil ønske å rekke ut vår hånd så Han kan lege oss og andre. Når vi inkluderer, i kjærlighet og vennlighet, de som er rundt oss, vil vi leve ut bibelverset: ”Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.” Joh 13,35

 Han gikk igjen inn i en synagoge. Der var det en mann som hadde en vissen hånd. (…) Han sier til mannen med den visne hånden: Reis deg og kom hit fram! (…) Så sier han til mannen: Rekk hånden ut! Han rakte den ut, og hånden hans ble frisk igjen. Mark 3,1-5

Bønn
Kjære Gud. Ønsker å be for Menigheten. Kom Jesus – med Ditt liv og pust liv inn i Menigheten. Vi er en vissen hånd, noen nerver er i klem, andre nerver er det mer liv i, men til sammen utgjør vi en vissen hånd, Jesus. Kom med Din helbredende virkning, kom med Ditt liv og Din Hellige Ånd og pust liv inn i menigheten. Helbred det visne, det lamme, det døde. Vekk opp det døde og gi det liv. La det bli virkelig liv i Menigheten og i menighetslemmene! La det spire og gro i hver hånd, i hvert hjerte, i hver nerve, i hvert ord, i hver tanke og i hver gjerning. La Menigheten reise seg og gå fram til Deg og rekke ut sin hånd, og bli frisk igjen, i Jesu navn, Amen.

Rydde ut av vei eller rydde vei?

Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å holde rådslagning om hvordan de skulle få ryddet ham av veien. Mark ...