søndag 28. september 2008

Utdrag fra en preken av David Wilkerson og noen tanker omkring dette

Vi skal være på vakt mot enhver tale om fred og velstand når en fryktelig storm ligger i synsranden. Det er da – når fred og trygghet blir hovedbeskjeftigelsen, selv om vaktmenn slår alarm, og alle vet at bare et mirakel kan redde menneskeheten – at vi kan forvente en plutselig ødeleggelse.

Jesus trakk en parallell mellom Lots og Noas dager, og den dagen han selv skal komme. Han sa at i begge tilfeller var folk opptatt med å ete, drikke, gifte seg, kjøpe og selge. Med andre ord så pågår de daglige aktiviteter som alltid før, med å være opptatt av ting som ikke er onde i seg selv.

Men i Noas og Lots generasjon så hadde jakten på disse tingene besatt et helt samfunn. Hverdagsaktivitetene ble hovedfokuset, kraftfulle avledningsmanøvrer som holdt folk i et slikt grep at den Hellige Ånds advarsler druknet i støyen.

Ifølge Jesus vil det samme skje i den siste time, like før den plutselige ødeleggelsen. Hele verden vil være opptatt av å søke trygghet og velstand, en beskjeftigelse som vil gripe mange, til og med i menigheten. Alt folks fokus vil være på denne verdens ting, og de vil gå bort fra sin fasthet i troen.

Vi ser allerede mange som er grepet av en slik mentalitet. Mengder er overbevist om at velstand er den eneste veien til indre fred. Derfor er folk i et vanvittig kappløp om velstand, hvor spekulanter blir knust av gjeldsbyrden, andre samler opp velstand som gale, og rikdommen blir skapt på den fattige manns rygg. Mine kjære, det er i slike tider at den plutselige ødeleggelsen kommer.

Hvilken tilstand vil Jesu folk være i? Vil de ha en levende tro? Vil de være på utkikk etter ham og lengte etter hans komme? Eller vil de være opptatt av denne verdens ting?

Når Kristus kommer, vil han finne sin menighet i falske profeters grep som forkynner en falsk fred, suksess, rikdom og gode tider? Profeten Jeremia beskriver en slik tid i Israels historie: ”For alle sammen, både små og store, søker urettferdig vinning. Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettfeldig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.” (Jer. 6:13-14).

La meg gjøre dette klart for deg: velstand er ikke ondt i seg selv. Skriften gjør det klart at Gud elsker å velsigne sine barn. Og det er intet ondt i å skaffe seg et vakkert hjem, en fin bil, gode klær eller å spise på fine restauranter. Vi blir oppmuntret til å sørge for våre familier, inkludert det å bygge hus, kjøpe, selge, så eller høste.

Men det er når disse tingene begynner å oppsluke oss – ta opp vår tid, våre tanker, vårt overskudd og våre aktiviteter, fremfor det å søke Gud – at våre hjerter begynner å bli harde.

Du skjønner, at når det å ha det komfortabelt ikke er nok – når å kjøpe, selge og tjene penger opptar alle våre tanker og hele vår sjel – at lunkenheten setter inn. Og de som har gitt seg over til å søke trygghet og velstand ender opp med å forakte Guds advarsler:

”Så sier Herren, hærskarenes Gud: … Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det … Jeg satte også vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.” (Jer 6:9-10, 17).

(Min uthevelse)

Jeg er ærlig talt sjokkert over den hardhet jeg møter i så mange kristne i dag, folk som en gang var så i brann. Disse samme troende elsket å be og være i Guds hus. De elsket å bli formant i gudfryktig retning og ble dypt grepet av de profetiske ord de hørte. Men nå er de for opptatte til å søke Gud. Og deres kjærlighet til Jesus blir kaldere for hver dag.

Slike mennesker vil ikke høre på noen form for forkynnelse som overbeviser dem om at de er på feil spor. De foretrekker å høre en halvtimes preken en gang i uken som bygger opp deres selvrespekt eller hjelper dem til å bli mer fremgangsrik. Ta ikke feil, det er mengder av slike som har falt i dyp søvn.

Gud befalte Jeremia å gi hans folk denne advarselen: ”Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg. Du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg. Du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt. - David Wilkersonn er gått til grunne og er utryddet av deres munn.” (Jer. 7:27-28).

***********************************************************

Vi har lov til alt, men ikke alt gagner, står det i Guds Ord. Vi skal ikke la noe få makten over oss, ikke la oss bli oppslukt av ting her på jorden. Det er godt å kunne nyte livets goder, men som Wilkerson sier; ikke la oss bli oppslukt av det, slik at vi glemmer Gud, og bruker mindre tid på Han. Det har vel de fleste av oss så lett for å gjøre. Men det er her det er viktig at vi holder øynene våre åpne og holder oss våkne.

Det er det Jesus prøver å si til oss i Bergprekenen:

Hvis det ene øyet leder deg til fall, så skjær det ut. For det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike, enn å gå fortapt.

Hvis fotball, TV'en, venner, husdyr, interesser, endatil husarbeid om så skulle være, leder deg bort fra Gud, så er det bedre å slutte med det! (Husarbeidet må en jo alltids gjøre, men forsøke å finne måter som gjør at det ikke leder en bort fra Gud) Poenget er at det som leder oss bort fra Gud - da er det bedre å kaste det helt bort, og så gå inn i Guds rike uten det!

For min del må jeg vurdere om det er noe som leder meg vekk fra Gud, om noe opptar tiden min så voldsomt at jeg "glemmer" Gud, at fokuset mitt blir dratt bort fra Herren, og så må jeg gjøre noe med det.

For å ta et helt konkret eksempel.

Jeg vet om en del kristne som blir helt oppslukt av fotball, og som driver med det på fritiden, og ser på det på fritiden, og de ender kanskje opp med å ikke ha noe tid til Gud overhodet. Hva er viktigst? Fotballen eller Gud? Det er sunt å ha interesser, og hobbyer, men det skal være en balansegang, og den kan være vanskelig å finne. Vi må prioritere, og Gud bør og skal stå først på lista. Resten kan komme etterpå.

Så spørsmålet vil nok svi litt; hvis fotballen (som et eksempel altså, sett inn det du vil ) tar lengre tid i uka enn den tida du bruker til Gud, hva er det egentlig du bryr deg mest om, og synes er viktigst i livet?

Jeg vil påstå at det du bruker mest tid på er det du synes er viktigst. Men da tenker jeg ikke på søvn og jobb eller studier, for det blir litt annerledes! I jobben/ studiene kan en jo ha samfunn med Herren også!

Så det å bli oppslukt av noe her nede på jorden er det vi alltid står i faresonen for, og jeg snakker like mye til meg selv i dette.

Hvis noe leder deg til fall; leder deg bort fra Herren i hverdagen - kast det fra deg. (mine fritt oversatte ord fra Bibelen)

lørdag 13. september 2008

Gud er kjærlighet














Foto: Patti Socci


Gud er kjærlighet står det i Bibelen.

Hva er kjærlighet?

1.Kor 13 beskriver og forklarer hva Kjærlighet er.

Siden Gud er kjærlighet, og Gud elsker meg, vil 1. Kor 13 beskrive hvordan Han er mot meg.


Gud er tålmodig med meg. Han er vennlig mot meg.

Han er ikke misunnelig på meg. Han skryter ikke til meg.

Og Han er ikke oppblåst ovenfor eller framfor meg, eller i forhold til meg.

Han oppfører seg ikke usømmelig ovenfor meg, og Han søker ikke Sitt Eget.

Han lar Seg ikke opphisse av meg, og Han tenker ikke ut noe ondt om meg.

Han gleder Seg ikke over at urett blir gjort mot meg, men Han gleder Seg over sannheten.

Han tåler alt fra meg.

Han tror det beste om meg.

Han er Håpet mitt.

Han utholder alt fra meg.

Han faller aldri bort fra meg.


fredag 12. september 2008

Amazing Grace

















Amazing grace, how sweet the sound
That sav’d a wretch like me!
I once was lost, but now am found,
Was blind, but now I see.

’Twas grace that taught my heart to fear,
And grace my fears reliev’d;
How precious did that grace appear,
The hour I first believ’d!

Thro’ many dangers, toils and snares,
I have already come;
’Tis grace has brought me safe thus far,
And grace will lead me home.

The Lord has promis’d good to me,
His word my hope secures;
He will my shield and portion be,
As long as life endures.

Yes, when this flesh and heart shall fail,
And mortal life shall cease;
I shall possess, within the veil,
A life of joy and peace.

The earth shall soon dissolve like snow,
The sun forbear to shine;
But God, who call’d me here below,
Will be forever mine.

John New­ton, Ol­ney Hymns (Lon­don: W. Ol­i­ver, 1779)


Foto: Trine Kvalnes

Han kommer for å hente Sine!

  Men i de dager, etter denne trengsel, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himm...