Løvetannen
Der står den – vissen, men staselig nedsunket av himmelens dråper men som en fager krans av grå hår av erfaring av levd liv
Jeg plukker den med beundringsblikk
jeg blåser på den de florlette frø jager vinden på vei mot nye drømmer
det er så fint et øyeblikk jeg vil ha mer jeg blåser og blåser og blåser prøver å fange frøene feste de tilbake
men øyeblikket er over frø kan ikke festes igjen de jager allerede nye marker
taket rundt stilken strammes desperasjonen øker i knyttnevens feste jeg knuger, strammer, holder fast og … knuser
jeg trykker blomsten inntil hjertet i håp om at det skal blomstre igjen jeg nekter å gi slipp det gode er for godt vil ikke slippe
det er ingenting igjen frøene har forsvunnet stilken er knekt og knust det vakre har krøket sammen under presset under knokene under ønsket om å beholde holde fast
Hans skritt høres først i det fjerne, nærmere, nær Hans florlette skritt over enga Han ler, humrer en lystig latter plystrer en vakker melodi
gi slipp så får du holde det fast i ditt hjerte gi slipp så blir det, forblir det godt gi slipp nyt det mens det er der .. og når øyeblikket er over pust inn, og du beholder det inne i hjertet
hold det varsomt mens det er der og gi slipp når tiden er inne
da forblir det en solid stilk med en fager krans som kan komme igjen og igjen
kjenn dets time – la det fare kjenn dets stilk og frø – la det leve
da vil du leve og kjenne livets gave da blomstrer det velsignelsene i gaven du kan motta og la fare den dype gleden over det som var og det som kommer
la det fare gi slipp - og det kommer tilbake i andre fasonger i andre farger i annerledes prakt
Trine Sofia Kvalnes 10.07.23