psykologi og den kristne. Innledning.

Psykologi og Bibelen. At de ikke skulle kunne forenes, har ikke vært en tanke.

Jeg har tatt det som en selvfølge at de to har vært forenelige.
Det har bare ikke slått meg at det skulle være noen motsetning.

Det har vært en person som har sagt noe.

Om at hun brant alle sine psykologibøker opp da hun omvendte seg og ble frelst.
Noen ymtinger om at det kanskje ikke er den veien man skal gå.

Men jeg har ikke klart å oppfatte at det var basert på bibelsk grunnlag, for psykologien har jo,  i løpet av de ti år jeg har vært involvert i det, innsyret meg med tankegangen at når det kommer til psykologi - så er noe rett for deg, noe rett for meg, noen gjør det på den måten, andre på en annen. Så hennes bemerkninger har jeg oppfattet som en tolkning av den kristne livsførsel, fremfor sannheter i Guds ord.

En dag sendte hun meg en artikkel, om psychologi versus biblical counsling,
fordi noe begynte å demre for meg.

Jeg leste, og jeg så, og jeg fikk se.

Det hører også med til historien at siden jeg ble frelst i 1999, har tenkt om hennes trosliv at hun bærer en hemmelighet jeg ikke har innsyn og kjennskap til, annet enn at jeg vet hun besitter noe om Herren jeg har lett etter siden. jeg har lett og gravd, bedt, og spurt. Og jeg trodde at psykologiveien var svaret. At gjennom å bli løst fra min fortid, bli helbredet fra indre sår, se årsaker til mine reaksjoner og oppførsel, så kunne jeg bli løst, bli satt fri, bli helbredet, og dermed eie den fred hun har med Gud.

Så jeg har jobbet. Hardt. Intenst. Lenge. Slitt meg ut. Grublet, tenkt, lett, gravd. Både i Ordet, i bøker og i meg selv, både med og uten hjelp. Jeg har vært flittig også skjønner du. Aller mest har jeg lest bøker. Selvhjepsbøker, hovedsakelig fra den kristne hylle. Psykologibøker anbefalt av kristne høyskoler. Sjelesorgbøker, både høyt og lavt. Selvbilde, selvfølelse, selvtillit, medavhengighet, helbredelse fra indre sår, grensesetting, osv.

Jeg gravde dypt og bredt. Fullstendig hengitt til å finne den fred hun har. Viet til oppgaven,
100 % overgitt. Synes det var rart at ingen var så ivrig som meg til å skulle bli et bedre menneske, medmenneske og en kristen etter Guds hjerte. Jeg var overbevist om at Herren ledet meg, at Han ville helbrede, at Han gikk med og viste meg ting i meg selv etterhvert som vi gikk.

Han gjorde nok det også. Fordi jeg ikke så og ikke skjønte. Men Han ledet meg da også faktisk til frihet, legedom og helbrdelse - men veien var ikke gjennom psykologi, men ut av psykologi!

Nå har det gått litt over en måned siden dette store "inngrepet" i livet mitt, og Herren har hjulpet meg og hjelper meg til å bytte ut tankegangene, til å adoptere det nye menneskesynet (for mitt var vel i overkant positivt, slik psykologien har overbevist meg om, og jeg har lurt meg selv til å tro på), og fokuset er begynt å endre seg, jeg har bekjent min synd og omvendt meg. Herren er i sentrum, ikke jeg. Det var en revolusjonerende "kirurgisk inngrep". Jeg har visst det med mine tanker, jeg har uttalt det, men jeg har ikke visst eller skjønt det med hjertet mitt. Men nå åpnet Herren hjertet mitt og lot det flytte ned dithen, og jeg ser at det handler ikke om lille meg. Det handler om Store Han.

En oppfordring i romjula la føringer for at jeg skulle sette et ord på året 2013. Det var lett. For jeg har i et par-tre år lett etter gleden. Det har vært en stor mangelvare i mine livshyller, og påfyll har ikke vært tilgjengelig. Jeg ba, og jeg sa til meg  selv - at fokuset i år skal være å komme inn i glede og i gleden. Både i Herren og alt annet ellers. Tidligere har fokuset alltid vært å få nye og gode relasjoner, og hvert år, rundt juletidene, blir jeg like skuffet og trist. Denne julen som gikk møtte jeg et stoppunkt; nå orker jeg ikke flere skuffelser, så nå bestemte jeg meg for å bytte ut fokuset, drømmene, håpet og ønskene - slik at de kan bli oppfylt i løpet av året istedet for å legge opp til nye skuffelser. Så jeg valgte meg glede. At året 2013 skulle bringe meg glede.

Tre måneder er gått, og Gud har tatt bønnen min på alvor. Ja, det tror jeg.

Nå ser jeg at det står i Bibelen at det er ved å ære Gud og ved å gi Han ære, som er den største glede vi kan ha, fordi det er ved å ære Det mest elskelige vesen som finnes at vi finner vår grunn til eksistens, vår mening. Takknemligheten er nøkkelen til et liv i glede. Det er mye jeg kunne sagt, men jeg kan peke mot Ann Voskamp istedet; for hun har fått nøkkelen og deler den med andre.

http://www.aholyexperience.com


Men for å avslutte denne innledningen - er poenget med å skrive den at psykologi er blitt så innsyret og tett forbundet sammen med kristendom at jeg føler noen må si noe om at det ikke er bibelsk. For jeg har aldri hørt en preken/andakt/et ord for dagen om at det er noe galt med kristen psykologi. Det er jo tusenvis av kristne psykologibøker, og selvhjelpsbøker på det kristne markedet, at man skulle jo tro at det var helt greit og veldig fint. Og når jeg går på Bok&Media og kjøper slike bøker, regner jeg automatisk med at alt er i orden.

Jeg har derfor et ønske om å i alle fall gi videre det jeg har fått, for det er godt å bli løst fra psykologisk tankegang. Og det er mye bedre å følge Bibelen. Så planen min er at jeg skal dele artikkelen med dere i porsjoner fremover. For jeg kan ikke si det på den måten artikkelen har lagt det fram på. Nå har jeg bare delt med dere en flik av min historie, som en innledning til hvorfor jeg vil dele artikkelen.

Måtte flere få den frihet Kristus har frigjort oss til.