Høysangen 1 (fortsettelse)

Sort er jeg, men yndig,

dere Jerusalems døtre,

som Kedars telter,

som Salomos telttepper.

Se ikke på meg, fordi jeg er så sort,

fordi solen har brent meg!

Min mors sønner ble vrede på meg,

de satte meg til å vokte vingårdene;

min egen vingård har jeg ikke voktet.

Si meg, du som min sjel elsker:

Hvor vokter du hjorden?

Hvor lar du den hvile om middagen?

For hvorfor skal jeg være lik en kvinne

Som går tilsløret ved dine stallbrødres hjorder?

Jeg tenker at dette avsnittet handler om å bli frelst. Hun har sett synden og skammer seg. (sort er jeg, se ikke på meg fordi jeg er så sort..) Hun forteller om at hun har ikke fått voktet sin egen eiendom, sine egne grenser, (synden i kjødet) men har blitt satt til å vokte andres eiendommer; tatt ansvar for andre, og derigjennom blitt brent (såret, skadet, syndig). Så nå strekker hun seg ut til Hyrden og spør Han hvor Hans flokker får hvile. Hun innser at det er Hyrden hennes sjel elsker. Hun ønsker at Hyrden skal fjerne sløret hun går med, så hun kan finne hvile sammen 

med andre av Guds barn der Han er Beskytteren, vokteren og Hyrden.