Rikelig å nyte av alle ting

Pålegg dem som er rike i den nåværende tid, at de ikke skal være hovmodige og heller ikke stole på usikker rikdom, men på Den Levende Gud, Han som gir oss rikelig å nyte av alle ting. De skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, rede til å gi, villige til å dele, og at de slik legger opp skatter som en god grunnvoll for seg selv til den kommende tid, så de kan gripe det evige livet. (1.Tim 6, 17-19)



Gud gir oss rikelig å nyte av alle ting. Alle ting! Rikelig å nyte!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men det virker for meg som om det å bli gitt rikelig å nyte av alle ting kommer som en konsekvens av det verset fortsetter med; det å være rik på gode gjerninger, gavmidlhet og villighet til å dele og gi.
Det er som om alle løfter kommer med en slags betingelse. Ikke en negativ betingelse. Men livet har sine lover/regler, og følger man lovene/reglene, blir man velsignet. Gir man, så får man. Leter man, så finner man. Oppfører man seg dårlig mot andre, blir man mislikt. Slik er livet.

Men man kan også se det fra et helt annet perspektiv; siden det at "Gud gir rikelig å nyte av alle ting" står først i dette verset, vil den naturlige følgen være at vi vil dele og gi og gjøre gode gjerninger! Alt starter med Herren! Når Han gir oss rikelig, gir vi videre. Og jo mer vi gir, jo flere skatter legger vi oss opp i himmelen, og jo mer blir vi velsignet. For det er ved å gi at man får. Og for å ikke glemme at det er større glede å gi enn å få! :)

Vil dele med dere et leserinnlegg i DT 14.9 og VL 15.9 , av Runar Liodden.Han er forøvrig i husfellesskapet jeg er med i.

Vil dele med dere et leserinnlegg i DT 14.9 og VL 15.9 , av Runar Liodden.
Han er forøvrig i husfellesskapet jeg er med i. :) Flott mann etter Guds hjerte!

Er det sekulære nøytralt?

Regjeringspartiet SV lanserer nå flere tiltak som skal forbedre integreringen i landet vårt. Et av tiltakene er ”mest mulig sekulære fellesarenaer for å hindre at bestemte livssyn skal dominere i så stor grad at andre blir diskriminert, overkjørt eller skadelidende.” Programerklæringen aktualiserer en tilbakevendende problemstilling.

Er det sekulære nøytralt, eller vil ikke et slikt tiltak bare fremme et bestemt livssyn, nemlig det ateistiske/humanetiske livssynet?

La meg ta et konkret eksempel for noen uker siden. I Heggedal i Asker ble presten Toralf Dehli nektet å holde en tale i forbindelse med 17.mai-toget slik han og de tidligere prestene har gjort i 79 år. FAU ved Heggedal skole begrunnet avgjørelsen med ”at ulike trosretninger skal respekteres.” Avgjørelsen vakte stor motstand, også blant ungdommer. En egen Facebook-gruppe ble dannet til støtte for den årelange tradisjonen. Denne saken viser med tydelighet dilemmaet som oppstår. Alle parter kan ikke bli møtt med ”respekt” på den måten at de får det som de vil. Hvem er det som til sist blir overkjørt?

Er det muslimene, hinduene eller buddhistene som opplever prestens tradisjonsrike tale som problematisk? Jeg har ennå til gode å se noen av disse religiøse gruppene markere motstand i media mot den kristne kulturarven. Jeg tror det heller er mennesker med et ateistisk livssyn som ønsker å vinne frem med sitt livssyn. De skal selvfølgelig få lov til å arbeide for sin sak, men det er problematisk dersom en liten livssynsminoritet får så sterke gjennomslag for sin overbevisning gjennom strategisk lobbyvirksomhet. Så lenge vi feirer 17.mai, vil den alltid bære preg av den kristne kulturarven med korset i flagget og sangskatten hvor blant annet nasjonalsangen vår oppfordrer – ”Norske mann i hus og hytte, Takk, din store Gud!”

Human-Etisk forbund er det største sekulære livssynssamfunnet i Norge og en ivrig forkjemper for sekulære fellesarenaer. Med jevne mellomrom kritiserer derfor HEF Den norske kirkes plass i det norske samfunnet og dens tradisjoner med skoler og barnehager. De er i sin fulle rett til å stille spørsmålstegn og gi uttrykk for sin sak, men det er viktig å være bevisst på at de også formidler sitt trosengasjement. Eksempelvis er pressesjef i Human-Etisk Forbund, Jens Brun Pedersen i like stor grad forkynnende som jeg er som prest. Sagt på en annen måte – vi er misjonærer i ulike trossamfunn.

Hva skal våre nye landsmenn integreres inn i? Er det sekulære samfunnet en dekkende beskrivelse av Norge? Er denne beskrivelsen i så fall nøytral? Det finnes ingen nøytrale arenaer, heller ikke den sekulære. Nøytralitet er rett og slett en illusjon. Av den grunn tror jeg ikke SV sitt forslag om sekulære fellesarenaer vil kunne skape en god integrering. Det skyldes at de fleste av våre nye landsmenn er religiøse – muslimer, kristne, hinduer og buddhister. Svært få er ateister. Så hvis integreringen skal lykkes må menneskers tro tas på alvor og gis spillerom, deriblant også den kristne kulturarven som er en del av vår nasjonale identitet. Et livssyn er ikke et klesplagg vi kler av og på oss alt etter hva som passer anledningen. Troen er en grunnleggende del av vår identitet som mennesker. Tydelighet skaper trygghet, den viktigste grobunnen for ekte toleranse.

Jeg ledet nylig to konfirmasjonsgudstjenester i Modum hvor temaet var: ”Trenger du røtter?” Svaret er innlysende: Uten røtter dør vi! Derfor må vi bevisstgjøres på viktigheten av røttene våre og stelle godt med dem. Hvis ikke menneskers tro og livssyn får utfolde seg i det offentlige rom og prege fellesarenaer vil vi stå igjen med et rotløst og overflatisk samfunn.

Runar J. Liodden, kapellan i Modum.

Hva er vår første kjærlighet?

Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. (Åp 2,4) Hva er din "første" kjærlighet? Jo, det forteller Johannes oss: Vi elsker fordi han elsket oss først. (1.joh 4,19) - Wayne Jacobsen Menigheten i Efesos hadde forlatt sin første kjærlighet; de hadde forlatt stedet de var elsket. De hadde glemt at de var elsket av Herren. Det er altså ingenting vi skal prestere. Det er ingenting vi i oss selv mangler. Vi må bare vende tilbake til Herren, og som Jesus Selv sier: Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. (Joh 15, 9-10)

Så hvis vi skal vende tilbake til vår første kjærlighet vil det si at vi må vende tilbake til Herrens kjærlighet til oss, som vil si å bli i Guds kjærlighet. Og når vi blir i Hans kjærlighet holder vi automatisk og helt naturlig Hans bud. Alt bunner ned i at vi må høre og forstå at Gud elsker oss. Det er her hele nøkkelen ligger. Hele sannheten og hele livet bunner ut i denne kjærligheten. Å høre og forstå kommer fra lignelsen om såkornet. Gud sprer og sår Sine kjærlighetsfrø ned i oss og til andre gjennom oss. Men det er ikke alltid vi har så god jord, så Herren må bearbeide grunnen i oss først, slik at den blir en god og frodig jord som kan motta Hans kjærlighet, og som kan gi frukt i mange foll. Når vår jord bærer frukt, vil andre høste kjærlighet gjennom våre liv. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt. (Luk 8,15) 

  Det handler bestandig om å vende tilbake til Guds kjærlighet til deg og til meg. Bli i Hans kjærlighet; la deg bli elsket, la Han elske deg, lær og se og forstå og høre Hans kjærlighet.

Dagen Etter (langfredag)

Dagen etter. Dagen etter Langfredag. Dagen etter korsfestelsen. Dagen etter.

Det sies ikke et ord om hva Jerusalem tenkte eller følte denne "dagen etter". De hopper glatt over denne "dagen etter" Golgatas triumf. Men de vet ikke at det er en triumf. For dagen etter- det er en vond dag. Dagen etter - er dagen med stumhet.

Det sies ikke et ord om "dagen etter", for det er en dag fylt med stumhet. For Han som lot de stumme få tale, Han ble hånet, torturert og hengt på et kors. Forbannet fra Jerusalem. Drept.
Dagen etter har alle stemmer stilnet. Dagen etter er en sorgens dag. Stumme lørdag.



Dagen etter er grepet av sjokk. Av ettertanke. Alle drømmer og håp er knust. Fortvilelsens rand er i disiplenes hjerter. Ilden er slukket, savnet er for stort. Lengslene om et fritt Israel har runnet bort med kvelden i forveien.

Det er stumhet. Alt håp er borte. Frelserkongen er død. Han de hadde satt sin lit til. Han som skulle være deres Konge, deres Befrier.
Dagen etter går sannheten om Hans død opp for dem. Tiden for ettertanke. Der den grusomme korsfestelsen ser ut til å være sann, og ikke bare en vond drøm.

Dagen etter. Det sies ikke et ord. Sjokk ligger over dem alle. De kan ikke tro det, men de vet det nå. Jesus er død. Håpet er dødt. Dagen etter og alt er tomt, dødt og livløst.

Dagen etter. Dagen som preges av stumhet. Stillhet. Stemmene har ikke mer å si. Livet har blitt tomt. De hengte Kongen på et kors. Det er stumme lørdag. Dagen etter.


Disiplene vandrer hvileløst omrking. Stirrer tomt framfor seg. Synker stille og stumme ned på en benk, en stol, en seng. Alt håpet er borte. De er motløse, tomme, i sjokk.
Kongen, deres Venn er død. Han er begravet. Alle minner om Hans liv, ord og gjerninger svinner hen og ser så ubetydelig ut nå - i en matt glans.

Dagen etter. Disiplenes stumme lørdag.
Der det går opp for dem hva som har skjedd. Og hjertene er i ferd med briste. Sprenges i stykker. Livet har mistet sin glans og de ser ikke lenger noen mål og mening med livet. De ser for seg at livet må gå tilbake til slik det var før Jesus kalte de til å følge Ham. Men døden virker mer fristende.
Smerten herjer vilt - i både hode, hjerte og bein. Inn til margen. De kan verken sitte eller gå.


Dagen etter. Ikke bare mistet de håpet om et fritt Israel. De mistet Kongen sin, Herren sin, Mesteren sin, Læreren sin, og Vennen sin. På en eneste dag. De hadde blitt knyttet til Ham, mer enn de kunne vite. Nå var Han for alltid borte. De ville aldri få se Han mer. De glemte hva Jesus hadde sagt dem - i den store sorgen som utspilte seg dagen etter.

Dagen etter korsfestelsen råder en stumhet. Vi får ikke vite hva de tenker og føler. Men vi kan tenke oss sjokket, motløsheten, smerten.

Dagen etter Hans død, en pinefull morgen. Drømmen som blir en vond virkelighet. Smertene som tar alle krefter og liv. Den stumme sorgen, den mørke stumhet. Dagen etter -når ingenting er som det skal, når alt føles kvelende, når en sort, mørk sky hviler tungt over disiplene, for det er dagen etter korsfestelsen.

Stumhet. Alt blir forandret. Ingenting vil noensinne bli det samme. Forandringen er for vond til å ville leve i, og makte å leve i.

En Venn er død, en Konge er død. Han er begravlagt. Håpet er begravlagt. Disiplene stirrer tomt framfor seg. Det er ikke til å tro. Skjedde det virkelig...?Hva nå...?

Livet er vondt. Det kjennes uvirkelig, men de vet det er sant. Den som elsket dem er død. Han som viste hvem de var -inn til marg og bein, og som likevel elsket dem fullkomment -er borte. Død og begravet.


Stumme lørdag. Dagen etter. Det er fortvilelsens lørdag, sorgens lørdag, smertens lørdag.
Til og med Jerusalem kjenner det. Det er en dempet lørdag. Alle har fått med seg at dagen etter er preget av fredagens hendelser. At korsfestelsen av denne Jesus, denne Jødenes Konge ,som Han ble kalt, har lagt et stumt og dempet preg over byen. Det er som om noe dypt har hendt, men de vet det ikke ennå.

Dagen etter. Denne stumhetens lørdag er snart forbi. Sorgenes ansikter ser ikke søndag. De vet ikke. Men de trenger denne lørdagen. De trenger denne "dagen etter".

For søndagen vil bli så mye større. Da vil det som venter disiplene søndags morgen fylle liv inn i livet, hjerte inn i hjertene, glede inn i gleden. Det kommer en søndag, der den stumme lørdag vil være forbi. Israels stumhet dagen etter -vil atter igjen kunne få høre glede, latter og sang. Dagen etter dagen etter.

Keltisk velsignelse

La oss fortsette å forstyrre urett med nåde,
og hviske Guds kjærlighet til verden!
- Shane Claiborne