Mitt gamle jeg gikk for meg selv, min egen vei...
Men så løp Herren meg i møte, og snudde meg mot Seg... 
Han banket på min hjertedør.. Den var lenket fast, stengt, låst og fanget..
Jeg ble redd, jeg ble skremt.. hvem er Han egentlig...?
Jeg skjulte meg, jeg skammet meg, jeg var jo ingenting...
Men Herren ga Seg ikke. Han ønsket meg i Sin favn. Han frelste meg og åpnet mine øyne for himmelrikets hemmelige skatter...
Nå er det skamfulle borte, det gamle er forbi. Nå står jeg den rette veien, nå går jeg i riktig retning, nå følger jeg i min Mesters fotspor... 
.. og alt blir nytt, ettersom jeg går, er underveis og følger hjertets impulser, som ledelse fra Gud... 
Jeg er en ny skapning i Kristus, og hjertet mitt tines opp av en varme jeg ennå ikke helt kjenner, men kan skimte der framme med alt det nye...
Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning,
det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt!
(2.kor 5,17)
Det er bare en ting å si til dette, Trine:
SvarSlettHerlig! :o)
Det var en flott memotiv-serie, og godt sagt!
Klem,
elis. :o)
Tusen hjertelig takk! :) Moro å høre litt skryt! ;)
SvarSlettBle ganske fornøyd selv, gitt;)