Har du noensinne merket skapningens rastløshet?
Hører du sukkene i den kalde nattevinden?
Føler du skogens ensomhet og havets opprørthet?
Hører du lengselen i hvalenes rike?

Ser du blod og smerte i øynene på ville dyr
eller blandingen av glede og smerte i øynene på kjæledyrene dine?

Til tross for sporene av skjønnhet og glede
er det noe fryktelig galt på denne jorden.
Ikke bare Guds skapninger,
men også åndeløse objekter synes å føle det.

Men det er også håp som kommer til syne
om våren etter en hard vinter.

Martin Luther sa det slik: “Vår Herre har ikke bare skrevet løftet om oppstandelse i bøker, men også i hvert eneste blad om våren.” Skapningen håper på, ja forventer, oppstandelse. Skriften forteller oss det.

(Himmelen, av Randy Alcorn)

For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.

Rom 8, 19-23