Hva har en fornøyd hund med Gud å gjøre?

Hva har en fornøyd hund med Gud å gjøre?

Jeg har hund. Noen ganger lurer jeg på hva et hundeliv er og hva det burde være. Om jeg er en god nok matmor. Om det var mer jeg burde gjøre for hunden. Han får selvsagt alt han trenger og må ha, og mer til, av både mat, stell, oppmerksomhet, hjernetrim, tur og kos, osv. Men noen ganger lurer jeg på om det er nok.. om det ikke er mer til et hundeliv enn dette. 

Jeg spør en annen hundeeier. Hun sier blant annet at hun tror hunden min er veldig fornøyd bare ved å få være med meg. Min hund er en av de gladeste hundene, sier hun også. Og ja, det er han. Kjempe glad hund. Jeg tror ikke jeg har møtt en gladere hund enn han, og tenker at ja, kanskje han har det veldig bra da. Det håper jeg jo.

Setningen om at hunden min har det bra når han bare får være sammen med meg, selv om det betyr at jeg driver med mitt og han sover i sofakroken, gir meg en fred og en glede. Ja, tenk om det er så enkelt. Jeg trenger kanskje ikke å underholde han hele tiden. Han trenger kanskje ikke lek og moro og fart hele dagen lang. Ja, det kan virke som han har det bra og er en veldig fornøyd hund, som trives godt bare ved å være i samme rom som meg. Ja, det er nok for han, dette livet. 

Tankene går videre til...
Jeg er enslig, fordi det er Herrens vilje for meg, og selv om jeg stort sett er tilfreds med det nå, føles det likevel ut som at livet er litt tommere enn de som har egne familier. Og det er spesielt to tanker jeg har hatt denne påsken.. Ta for eks. tradisjoner. En venninne spurte meg om jeg hadde noen påsketradisjoner. Jeg har de siste to årene pyntet til påske, men det er ikke like moro når det bare er jeg som ser det. Og skulle gjerne hatt påskequiz og påskeegg-jakt, men å ha det alene.. vel, det sier seg selv at det er ikke noe man gjør.. Å spise godteri fra påskeegg alene.. vel, det har ikke den samme smaken som hvis man deler det ut til barna sine vil jeg tro. Jeg går glipp av masse gode ting, mange fine tradisjoner, fordi de fleste er av natur noe man gjør sammen med barn eller med familie. Tradisjoner er for familier, ikke for enslige. Og som enslig må man følge andres tradisjoner hvis man ikke skal være alene. Man får aldri egentlig skape sine egne tradisjoner, for det er ikke det samme å være alene i det.Jeg prøver dog å skape egne tradisjoner, men det er ikke lett å finne noen som betyr noe særlig alene, haha. Jeg er jo tross alt stor fan av tradisjoner! 😅😄

Et annet eks. er bilder. (og jeg som er fotograf i tillegg da...stønn!) Er man en familie så blir det naturlig at man dokumenterer enkelte hendelser. Ferieturer, badeturer, bursdager.. Når man er enslig, blir det lissom litt kleint å ta selfier hele tiden.. ;) Nå er jeg på fjelltur. Alene. Selfie! 🙆Nå er jeg på stranda og bader. Alene. Selfie!🙅Nå er jeg på bilferie. Alene. Selfie!🙋  😂😂😂

Det er litt kleint å legge ut selfier når man er 39 år. 😆😅 Men når man er alene og gjør de fleste hendelsene alene, så blir det kanskje ikke bilder. Og når (og hvis) man blir 80 år og skal se tilbake på hva man gjorde i livet; så finnes det lite bilder. Hva gjorde man egentlig i livet sitt? Nå er det jo heldigvis mange enslige som har et godt og stort nettverk rundt seg, så man slipper å gjøre ting alene. Men i mitt liv har det vært mange alene-hendelser. Mye fordi jeg har flyttet ofte til helt nye plasser, der jeg ikke kjenner noen, og så flytter jeg igjen før jeg har fått etablert nettverk. I min alder har folk etablert sine vennskap, og har ikke rom for flere, tiden strekker ikke til, folk er fornøyde med sine familieliv og trenger ikke venner. Det finnes heldigvis unntak! 😀
 

Jeg har forsøkt å leve et ”normalt” liv; jeg går på kafe, kino, restauranter, og drar på bilferier og utenlands-ferier alene. Hvis jeg vil noe, som vanligvis folk ikke gjør alene, så har jeg gjort dem. Selv om jeg aller helst skulle hatt noen å gjøre dem med. Men opp gjennom er det klart at det har blitt ensomt. Jeg har bare trosset gjennom dem, og nektet å la det stoppe meg i å gjøre det som andre gjør og det jeg har ønsket å gjøre.

Så hva har det med hund å gjøre?

Jo, det slo meg at når hunden min er fornøyd med å bare være til, sammen med meg, så kan jeg også være fornøyd med å bare være til, sammen med Herren. Det kan være et godt liv det også. Jeg trenger kanskje ikke mer enn hverdagen, når jeg er sammen med Herren. Jeg trenger kanskje ikke tradisjoner, venner, eller egen familie for å være fornøyd. Jeg kan være fornøyd med å bare leve et ”kjedelig” liv, fordi jeg får være sammen med Herren. Og Han trenger ikke å underholde meg med masse stasj og folk i livet mitt, for jeg kan være som hunden min; være tilfreds med å bare være i samme rom som Herren. Og Han er jo alltid hos meg og med meg og for meg. Hva mer trenger man da?🙏😀

Så dette tar jeg med meg videre; at når jeg ser på hunden min ligge tilfreds ved siden av meg kan jeg huske på at livet er bra nok alene også, fordi Gud er i rommet med meg. Og ikke minst; at Gud også er tilfreds og fornøyd med å bare være sammen med meg. Vi er skapt til fellesskap med Herren, og det er det Han er opptatt av. Amen.