I det lille, stille og skjulte

Jeg begynner å se det nå. Etter å ha sett glimt av det, korte glimt opp gjennom årene, men oftere og mer nå i det siste. Hva er det jeg ser? Jo, Guds generelle vilje og plan med våre liv. 

 Han jobber i det stille, i det skjulte. Hans skatter finnes i mørket, og rikdommene Hans er gjemt på skjulte og hemmelige steder. I det stille, i det skjulte, der arbeider Han. Der inviterer Han meg til å joine Han. Han jobber innenfra og utover. Han jobber motsatt, bakvendt og opp-ned av hva vi tror er riktig. Han jobber ut fra hjertet vårt. Han ønsker å gi oss Sitt paradis, men det er på innsiden. 

Guds rike er inni dere, sier Han. Og jeg har lett og lett, på åpenbare og lyse steder, uten å finne noe. For det er på mørke, skjulte steder Guds rike befinner seg. Her inviterer Han meg til å leve. Komme Hans rike. I mitt hjerte, i mitt indre. Mitt indre paradis. Vi vil stort, bredt, vidt. Så alle kan lese, se, kjenne, føle, høre, merke, takke. Men Gud vil stille, skjult. Nabo til nabo, venn til venn, bror til søster, mor til datter, sønn til far, kollega til kollega. Fremmed og bekjent, liten og stor, naken, kald, varm, fengslet, bundet, sulten, tørst. Den som kommer vår vei. I det små, i det stille, i det skjulte, her er vår store, allmektige Gud. 

 Mine evner, talenter, gaver, karaktertrekk og personlighet. Alt vil Han bruke, hvis vi tillater, ser, aksepterer og lytter. Ja, til og med mine feil, mangler, tabber og ufølsomhet kan Han virke gjennom. Han setter opp møter for oss, men ofte møter vi ikke opp. Vi vinker, sier hei, unnskylder oss og haster videre. Det er i møtene Han vil virke gjennom oss, ut fra våre hjerter, i vårt indre. 

I det stille, i det skjulte. Skattene er i hverdagen, i de korte øyeblikkene vi ikke tenker over en gang. Her formes vi. Her går vi i livets skole, og Guds skole. Vår misjonsmark er vår familie, vår vennekrets, i våre møter med bekjente, fremmede, butikkdama, fuglen med brukket vinge. Misjonsmarka vår er urettferdigheten vi finner langs vår vei, som vi kalles til å gjøre noe med, om enn kun en bønn. 

Vi kan fremme rettferdigheten ved våre liv, hva vi velger. Vi kan velge å leve enklere. Gud kaller oss til å leve der vi er, med det vi er. Smått om senn begynner jeg å skimte Guds enestående storhet i det små. At det er godt nok for meg også. At i stedet for å skrive en bok, kan jeg skrive et brev. I stedet for å preke foran tusener, kan jeg lytte til en venn. 

I stedet for å bli verdenskjent fotograf, kan jeg gi et bilde til en bekjent, som taler mer enn tusen ord. Jesus tjente og underviste tolv, og nå er det knapt noen igjen som ikke har hørt om Jesus. I det små, det stille og i det skjulte. Der befinner Guds rike seg. Der brer det seg utover. Jeg begynner å se. At mitt strev om et kall, frivillig tjeneste der ute, min klage over å ikke være et Guds redskap, nettopp forblir et strev og en klage. For Gud er i hverdagen min, der jeg minst venter det. Han er i det stille og det skjulte, der jeg leter sist. 

Det vi forakter, det setter Han høyt. Det vi ser ned på, det opphøyer Han. I det stille, i det skjulte, i det lille. Så blir det mulig å leve livet likevel. Det livet jeg har forsøkt å rømme fra, fordi det er så skjult, så lite, så stille. Så utbetydelig, så uviktig. Men Gud virker gjennom det svake, det ubetydelige, det lille, stille.

12.10.11 

Markus 1, med mine ord

Markus 1, med mine ord.

Jesus kom

- og Johannes blir sendt i forveien med autoritet til å forberede Hans vei

Jesus kom

- og Gud ytrer Sin tilfredshet og velbehag i Sønnen, så alle hører det

Jesus kom

- og de urene åndene skriker av frykt, fullstendig underkastet Guds Sønn

Jesus kom

- og disiplene slipper sine velkjente liv og følger Kristus, nysgjerrige og spente

Jesus kom

- og de skriftlærde måper av forundring

*

Jesus kom

- med guddommelig myndighet, som sann Gud, som sant menneske, som snekkersønn

Jesus kom

- og viser Sin medlidenhet, omsorg og kjærlighet

Jesus kom

- med sann autoritet og sanne grenser

*

Når Jesus kommer

- blir mennesker forundret, undrende og nysgjerrige

Når Jesus kommer

- blir mennesker satt i frihet

Når Jesus kommer

-faller livene til ro.

Nåde, tilgivelse og grenser

Å vise nåde overfor de som ikke fortjener det, er et flott vitnesbyrd om Jesu kjærlighet i oss. Å tilgi de som skader oss, på den ene eller den andre måten, er mest for vår egen del. Men hva når vi har tilgitt, og de bare fortsetter å såre oss? Skal vi da bare la de holde på? Hvor går grensene for hva vi skal tåle?

Jeg synes Cloud og Townsend gir et godt svar:

”Å tilgi er å skrive det av. Gi slipp på det. Rive i stykker regningen. Slette hele gjelden. ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.” (Kol 2,14)

Å tilgi betyr at vi aldri vil få det som personen skylder oss. Og det liker vi ikke, for det omfatter sorg over noe som aldri vil skje: Fortiden vil aldri bli annerledes. Å stå fast ved kravet er det samme som ikke å tilgi, og det er det mest destruktive vi kan gjøre mot oss selv.

Advarsel: Tilgivelse er ikke det samme som å utsette seg for ytterligere overgrep. Tilgivelse har med fortiden å gjøre. Grenser sikrer eiendommen min helt til en person har angret, og det er trygt å få besøk av ham igjen. Og synder han, vil jeg igjen tilgi, sytti ganger sju ganger. Men jeg ønsker å være i nærheten av mennesker som åpent og ærlig innrømmer å ha sviktet meg, ikke mennesker som nekter for at de har såret meg, og som ikke har tenkt å gjøre det godt igjen. Det er destruktivt både for meg og for dem. Den som eier sin synd, lærer av sine feil. Det kan vi ri av. De ønsker å være bedre, og tilgivelse hjelper. Men hvis de nekter, eller bare snakker en etter munnen, uten å prøve å forandre seg eller søke hjelp, må jeg holde på grensene mine, selv om jeg har tilgitt dem.

Tilgivelse gir meg grenser fordi det frigjør meg fra den som har såret meg. Dermed kan jeg handle ansvarlig og klokt. Hvis jeg ikke tilgir dem, står jeg fremdeles i en destruktiv relasjon til dem.

Be om Guds nåde, og slett andres gjeld til deg. Ikke fortsett å føre et ondt regnskap. Gi slipp på det. Få det du trenger fra Gud og fra mennesker som gir. Det er et bedre liv. Et utilgivelig sinnelag ødelegger grenser. Tilgivelse skaper dem, for tilgivelse fjerner ond gjeld fra eiendommen din.”

Utdrag hentet fra boken ”Ta kontroll i eget liv”, skrevet av Henry Cloud og John Townsend, psykologer med kristent menneskesyn.

Eg skulle gjerne vilja tru

Eg skulle gjerne vilja tru at nokon har meg kjær. 

Eg skulle gjerne våga tru at Gud er her. 

Eg skulle gjerne vilja tru at kjærleik er den makt som enno ber vår verd. 

 Eg skulle gjeren våga tru, men torer ikkje det. eg skulle gjerne vilja be, om ingen høyrde det. 

Eg skulle gjerne vågaa tru at nokon her kan sjå den von eg ikkje ser. 

 Eg skulle gjerne vilja tru at nokon ser all nød. 

eg skulle gjerne våga sjå ein Gud bak liv og død. 

Eg skulle gjerne vilja tru at nokon fanst som ville at eg heilt var hans.

 Eg skulle gjerne våga tru på det eg ikkje ser. 

Som frø om vår tar til å gro, eit livsens under skjer. 

For i min lengt eg vonar på at eg skal få den tru eg ikkje sjølv kan nå. 

 Tore Littmarck (Salmer 1997)

Gud, Du har elsket oss først

Gud, Du har elsket oss først, men vi taler om Deg som om Du bare hadde elsket oss først en gang i fortiden. I virkeligheten er det dag for dag, hele livet igjennom at Du elsker oss først. Når vi våkner om morgenen og vender vår sjel mot Deg, kommer Du oss i forkjøpet – Du har elsket oss først. Dersom jeg står opp før daggry og i samme øyeblikk vender min sjel i bønn til Deg, da er du allerede der – du har elsket meg først. Når jeg legger bak meg alt som forstyrrer og søker inn i sjelen for å tenke på Deg, da er Du stadig den første. Forlat oss, Gud, vår utakknemlighet. Det er ikke bare en gang at Du elsket oss først, det er i hvert eneste av livets øyeblikk. Søren Kierkegaard (et godt dikt/bønn til ei som har hengt seg opp i verbet "elsket", som i preteritum og som har lurt på om Gud bare elsket henne en gang der på korset, eller om Han fortsatt elsker...)

Er det en hensikt og mening med den rutinemessige hverdagen?

Ørkenoppholdet var ikke begynnelsen på Jesu utdannelse til prest, profet og konge. Det var begynnelsen på slutten. 

Det stille livet i Nasaret var grunnutdannelsen. Jesu viktigste lærere var Josef og Maria, leke– og arbeidskameratene, håndverkere og rabbinere i Galilea. Og fremfor alt livet selv. Det vanlige livet er det viktigste. Der møter mennesket, alt etter sin modenhet, både ørken og oase, Gud og djevel, lys og skygge. 

Den som tar vare på hverdagen, blir oppdratt til himmelen. I det dagligdagse finnes alltid det unike, hvis en har øyne å se med. La oss derfor tenke over hva livets skole har villet lære oss. Så vanskelig det er å nå en slik sunn, voksen selvfølelse som gjør at jeg også kan se bort fra meg selv,. eller frihet som ikke innebærer at jeg må gjøre vold på meg selv, eller ydmykhet som ikke er undertrykkelse. 

Det er vanskelig å ha et aktivt ytre liv som ikke kveler det passive indre, eller å ha en mandighet som ikke forakter kvinnelighet. I livets barneskole lærer vi oss det nødvendige i å si "jeg". Så lærer vi oss å si "jeg og du". Og på det siste stadiet øver vi oss i å si "du". Først da, når vi helhjertet kan si "du", forstår vi kvilken hemmelighet som er skjult i "jeg". Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den. Amen. (den hellige Birgitta) 

  Av Martin Lönnebo, fra boken Liv i Ørkenen.

En nydelig sang jeg vil dele med deg :)